Berre nokre få, små øyeblikk, som stikk som små nåler på innsida.
Når du plutselig og voldsomt saknar han sånn at du vil dale bakover med augene lukka, legge deg under dyna og høyre på klassiske symfoniar i moll og berre huske på dei fine tinga, lengte etter det som ein gong var.
Den følelsen du får når du sit åleine i bilen og flirar litt for deg sjølv, for du huskar kor morsomt det var då. No er du berre åleine, og dei rundt deg forstår ikkje kvifor du smilar for deg sjølv.
Den gongen det ikkje var nødvendig å snakke, for begge forsto uansett.
Og klokka er alt for mykje, og du skal tidleg opp. Du har sommar og sakn og tvil og høg musikk og tankar og kjærleik og badehår og kyss og jordbær og fnising og draumar i hovudet.
Du treng å bli fri, ikkje føle noko for han lenger. Men han gjer det så vanskelig. Han gir deg små, små håp, som veks seg store og betydelige inn i deg.
How come the only way to see how high you get me, is to see how far i fall?
3 kommentarer:
<3 <3 <3
Er det du som skriver så bra, frøken Jønsson?
Det e mine ord ja, fru Undheim!
Legg inn en kommentar