Eg har tre skattar.

Den fyrste heiter Eliah, og er 4 og eit halvt år. Han var mitt fyrste tantebarn, og vil derfor alltid vere spesiell for meg. Men han er også veldig spesiell for meg av andre grunnar også. Han kom ut so liten og skjør, berre nokre dagar etter at Sagavollåret var ferdig. I dag er han verken liten eller like skjør, men ei god blanding av prinsesser og spiderman. Han er den som seier "for ein fin gensar du hadde på deg, tante!" og spør fint om eg kan ta på neglelakk til han. Min eldste, finaste, morsommaste og snildaste skatt.


Den andre heiter Celina, og er prinsessa mi. Eg tippar ho er den jenta med mest rosa og hello kitty, berre fordi eg endelig kan kjøpe det til henne, uten å få tilsnakk av mora (slik eg får av Sigrid når det gjeld Eliah, hihi). Ho har dei største, brunaste augene, og det søtaste smilet som får meg til å smelte kvar einaste gong. Eg kunne kosa med henne dag og natt, og eg har berre lyst til å halde henne fastfast heile tida, så ho slepp å oppleve alt det vonde i verda. Og so vinkar ho som ei ekte prinsesse også.


Den siste heiter Fillip André, og er berre seks månar. Det første Sigrid sa når han endelig kom ut var at han lignar på mi farmor. Og det gjer han også, på ein rar og fin måte. Om han hadde fått det til, hadde han nok sprunge rundt allereide, fulgt etter storebror Eliah og sett nøye på kvar einaste ting. For han er nysgjerrig på livet og har dei ivrigaste augene. Og so har han den største, men søtaste, sutrelippa eg har sett.


Sjølvom dei er fine på kvar sine måtar, betyr alle tre enormt mykje for meg. Dei vil alltid ha ein stor plass i hjertet mitt uansett kva som skulle skje. Eg gler meg til å sjå kor dei veks opp, men aller helst vil eg fryse tida og behalde dei akkurat slik dei er.